Dagen jeg endelig mistet det

foto: Kimberly Ennis

Hvorfor kommer det til å gå bra for oss: “Det er bra, jeg har det bra. Alt er bra." og så plutselig treffer det deg bare? Alt er IKKE greit. Noen andre? Jeg mener vi lever i en global pandemi og absolutt alt er annerledes nå. Alt. Kanskje det er så vanskelig fordi vi (eller i det minste jeg) trodde alt ble bedre. Sommeren begynte å føles som om vi var på vei tilbake til vårt gamle jeg. Min feil. Men her forbereder vi eLearning, WFH (jobber hjemmefra) for en ny lockdown. Og det er bokstavelig talt mørkt. Og kaldt. Og skummelt. WTH.

Men for det meste kan vi presse frem, fortsette og overleve. Vi blir vant til det. Det er uheldig, men vi er. Vant å være hjemme. Vant til å lære og jobbe hjemmefra og minimalt med barnepass. Vi er vant til å ikke ha riktige bukser eller sko. Vi er vant til å ikke se venner og familie. Vi er vant til å stirre ut de samme forbannede vinduer! De kaller det selvtilfredshet. Vi blir selvtilfreds med denne pandemien. Blir vant til det. Tross alt har det gått over 8 måneder nå. 8!

Det kalles også tretthet. Vi er lei av å bruke masker, sosial distanse og bli påminnet om å alltid vaske hendene. Selv om vi har blitt vant til det, er vi lei av å bli hjemme og ville gjort alt for å reise på ferie og besøke familie. Jeg er lei av å være supermamma og jobbe hjemmefra mens jeg tar meg av 3 små barn og e -læring. Kanskje alle vet at du er supermamma og ikke tenker på å sjekke inn, eller kanskje alle har å gjøre med alle sine egne harde ting akkurat nå. Vi kan ikke bare ta en pause fra alt dette og gå tilbake til vår gamle norm. Vi må nå ønske en ny normal velkommen. Og alt er så annerledes.

Det er også frykten for det ukjente. Når skal de tilbake til skolen? Når skal jeg operere på kontoret mitt med mine kolleger igjen og ha normale produktive voksen -samtaler? Når kan jeg trene på Y og ikke bruke maske mens jeg løper? Eller stopp i butikken og ikke vær redd for alle disse utseende som jeg uunngåelig får fordi mine 3 små barn ikke er sosial distansert?

Tilfredshet, tretthet, frykt. I dag, mine venner, mistet jeg det. Kanskje som mange av dere, prøver jeg så hardt å holde alt sammen. Som foreldre er det jobben vår. Vi holder alt sammen og setter alle andres behov først. Bokstavelig talt vår jobb. I dag var det imidlertid denne følelsen av å bli overveldet. Så mye å gjøre og ikke nok tid til å gjøre det. Ingen tilfredsstillelse eller påminnelse om at vi gjør en god jobb. Alt føltes vanskelig i dag. Jeg kunne ikke prioritere eller ta de riktige avgjørelsene. Kanskje er det sant at når du holder alt inne, så kommer det til slutt ut igjen på en gang. Så jeg gikk, jeg gråt, men jeg gikk. Og jeg gråter aldri. Jeg gjør det bare aldri. Men jeg kunne ikke bekjempe det. (Og min kjære kollega så barna mine i ettermiddag fordi hun kunne fortelle det.)

Men følelsen av å bli overveldet er ikke egoistisk. Det handler ikke bare om meg og alt jeg må gjøre. Som forelder er det aldri "Ve meg." Jeg vet at jeg er velsignet for å ha en jobb akkurat nå og friske barn og en utrolig omsorgsfull og hardtarbeidende mann. Jeg vet dette. Men jeg er overveldet av alt som skjer. Alt jeg ser og hører og alt vi ikke kan kontrollere. Vi prøver kanskje å sette en front, men denne pandemien rammer oss hardt. Vi kan ikke reise og se familien denne Thanksgiving. Og lokale familier kan ikke engang komme sammen. Alt dette gjør så vondt. Noen er syke og sliter hardt. Det påvirker så mange, og vi vet ikke alt enda.

Så, denne Thanksgiving, la oss være der for hverandre. Husk å løfte hverandre. Gå ut av veien for venner og familie. Betal 10 komplimenter eller gester. Vi trenger det. Seriøst, vi trenger det mer enn noen gang. Kanskje vi fortsatt må sjekke hverandre som vi pleide å gjøre i april da ly på stedet begynte. Kanskje vi må spørre: "Ok, men er du sikker?" I år, la oss være takknemlige, så utrolig takknemlige for det du har. Husk det som er viktigst akkurat nå, og hold det nær deg. Prioriter helsen din og hvis du ikke kan fortelle noen du er glad i. Ikke la deg bli for overveldet uten å snakke om det først. Fysisk og psykisk helse er stadig viktigere i år. Prøv å ikke la denne pandemien få det beste av oss. Jeg beklager, men vi er ikke ute av skogen ennå.

God takk til dere alle. Koble fra, logg av Zoom, sett opp svaret ditt fra kontoret og nyt de du er glad i. Nyt dem så mye.