Etter å ha lest notatene mine fra ungdomsskolen, er dette det jeg vil at min datter skal vite

Foto: Betsy McNab

For omtrent et år siden tok jeg endelig flere esker med ting hjem fra skapet hjemme hos foreldrene mine der jeg hadde stappet dem (boksene, ikke foreldrene mine) en gang i løpet av høyskoleårene mine på midten av 90-tallet da jeg var klar til å pakke opp barndommen, men ikke helt forberedt på å kaste alt. Jeg har gått sakte igjennom alt - gjenoppdaget noen gamle 80 -tallsskatter (hei, rainbow Trapper Keeper, pizza og dill pickle Scratch 'n' Sniff klistremerker og fargeprøver!), men innser også at jeg holdt på mange ting for lenge siden (flere skolekort ringer meg ned til rådgiveren) kontor? Hvorfor?).

Etter å ha sortert alt, fant jeg meg igjen med flere skoesker fulle av notater fra vennene mine på ungdomsskolen og videregående. Utførlig brettet og ofte flerfarget, vitner de om de pre-digitale dagene da vi måtte bruke penner og papir for å skrive ned tingene vi ønsket å si til hverandre. Og vi hadde SÅ MYE å si. Når jeg leste gjennom disse ungdomsartene, ble jeg minnet om klassekamerater jeg ikke hadde tenkt på på flere tiår, knus jeg trodde jeg aldri ville komme over, lærere som

var bare ikke rettferdigog endeløse vitser inne. Jeg smilte, jeg krympet meg, og så gjorde jeg en del cyberstalking. (LinkedIn viste seg uventet fruktbar.)

Alt dette føles spesielt relevant akkurat nå fordi min 11 år gamle datter er dager unna å begynne på ungdomsskolen. Hun har nettopp fått sin første telefon; i stedet for en håndfull brettet papir, utveksler hun og vennene sine tekster, YouTube -videoer og memer, men det tjener samme formål. Og det jeg fortsetter å tenke på, ettersom disse jentene jeg har kjent siden de var små barnehager tok dette gigantiske spranget sammen, er at jeg håper det er lettere for dem enn det var for meg. Alle mine støvete minner om slights virkelige og forestilte, håp reist og ødelagt, og sladder delt og mottatt har inspirerte meg til å dele noen råd til min stigende 6. klasse (om hun vil lytte er en helt annen saken):

1. Vær snill: Du trenger ikke å være venner med alle, men hvis du behandler alle med vennlighet, får du bedre minner og færre angrer.
Jeg sa noen virkelig stygge ting om andre mennesker i noen av notatene jeg fant begravet i eskene mine, og det gjorde meg trist å tenke på at jeg kastet bort tid (og blekk) på smålig harme.

2. Vær inkluderende: Sørg for at alle føler seg velkommen - til samtalene dine, lunsjbordet, aktivitetene dine. Jeg følte meg utenfor så ofte som tenåring. Mye av det var min egen usikkerhet, men noe av det var vennene mine som bare ikke tenkte på hvordan deres handlinger og beslutninger påvirket andre. Helt på punktet for tenåringer, men fortsatt vanskelig. Og i dagens verden av sosiale medier og FOMO er det verre enn noensinne.

3. Gi deg selv en pause: Ingen forventer at du er perfekt bortsett fra deg, og du kommer til å gjøre feil; Prøv å godta dem med nåde og lær av dem. Det var altfor mange ganger da vennene mine og jeg løp ned for å være dumme, aningsløse eller uverdige, da vi burde ha lett etter muligheter til å støtte og rose hverandre.

4. Hold kontakten: Tro det eller ei, en dag vil du huske disse årene med menneskene du har opplevd dem sammen med. Turen min nedover minnefeltet har inkludert folk jeg knapt husker (men tilsynelatende var nær nok til den gangen utveksle lange rants om fransk klasse?), men det har også fått meg til å tenke nostalgisk på en gang nære venner jeg lot gli unna. Og det viser seg at du ikke finner alle online tiår senere (selv på LinkedIn).

5. Husk: Ingen av dette er viktig (men det er også alt viktig): Jeg vet hvor stort alt føles akkurat nå - og jeg vil gjøre mitt beste for å huske det hvis du også tror meg når jeg forteller deg at det er midlertidig. Hun-sa-HVA?! raseri. Du-gikk-på-filmene-uten-meg-smerter. De spurte-noen-til-dans-hjertesorg. Jeg-tapte-student-råd-valget-fordi-min-motstander-fikk-vis-rektor-til-fudge-the-sign-up-deadline skuffelse. (Vent, den siste skjedde ikke med alle?) Det er så mange ting jeg skulle ønske jeg kunne si til tenåringen jeg skulle hoppe over tårene om og kanskje lese en god bok i stedet. Men jeg husker hvor stort det hele føltes da - og jeg vil være klar med vev når datteren min uunngåelig også går gjennom det. Og så snakker vi kanskje litt om noen av de andre barna. For når alt er sagt og gjort, er det det er ungdomsskolen. Men det er ikke for alltid.

RELATERTE FORHOLD:

26 Gode samtalestartere for ærlige familiediskusjoner