Jeg vil alltid ha barn. Da hadde jeg dem faktisk

Så langt jeg kan huske har jeg alltid ønsket meg barn. Da jeg var liten, ble jeg fort besatt av Barnevaktklubben og kunne ikke vente med å finne mine egne klienter. Da jeg var 12, fikk jeg min første barnevaktsshow da jeg så på en seksåring og en toåring.

Når jeg ser tilbake, hvordan i helvete trodde den forelder meg på å se barna hennes? Jeg får aldri vite. Men hei, jeg handlet om å jobbe fem ekstremt stressende timer for $ 20. Tross alt ville det gi min isbil-vane i flere uker!

Da jeg kom til videregående, tok jeg barneutviklingstimer og meldte meg frivillig til barnehagen på stedet. Det var definitivt rart å ta vare på seks måneder gamle i løpet av min femte periode, men min lidenskap og kjærlighet for barn begynte ung.

I en alder av 25 giftet jeg meg og begynte raskt å bli besatt av å få en baby. Rett før jeg fylte 31, fikk jeg mitt første barn. Kjærligheten jeg følte var ubeskrivelig. Det var øyeblikkelig og overveldende. Men etter fødselen var ikke snill mot meg, og det ryddet over meg med absurde mengder angst og et hjul i tankene på alt mulig som kan gå galt for å skade barnet.

Amming kom naturlig for den voldsomme sugende babyen - men for meg? Jeg teller ned i frykt, hver tredje time. Det tok solide seks måneder før jeg ikke gråt da hun først låste seg.

Spol fremover noen år, nå mor til to barn og omsorgsnivået mitt er noe fraværende. Ikke misforstå, jeg gjør ikke ønsker sønnen min til å spise hundemat, men jeg kan bare stoppe ham så mange ganger før jeg blindt vender blikket, bare fordi det gir meg fem minutter uavbrutt tid. Å og brystvortene mine? Ja, jeg kan pleie en tiger. De har ingen følelse lenger!

Å være mor var alt jeg forventet, ingenting det jeg forventet - og så mye mer. Som barneutviklingsspesialist brukte jeg år på å rådgive og gi råd til foreldre om beste praksis for barna sine, men når det kom til meg selv, følte jeg meg til tider veldig utrustet.

Når du er i feltet mitt, er mengden press for å få det riktig, hver gang, høyt. Øynene er alltid på meg. Lytter til hvert svar. Eller, så føles det. De fleste dagene føler jeg at jeg har dette. Men noen ganger gjør jeg det ikke. Noen dager vil jeg låse meg inne på rommet mitt eller gå ut av inngangsdøren og kjøre veldig langt unna. Alene!

Du kjenner dagene, dagene da barna dine kjemper non-stop og hver gang du snur deg er det noe nytt. Som å se sønnen din dumpe en Costilla -størrelse tortilla -chip -pose opp ned. Eller når datteren din bestemmer seg for at hun må ha boken sønnen din står på, rive den ut under føttene og få ham til å slå hodet på hjørnet av bordet.

Eller som når sønnen din har bleieutslett og du bestemmer deg for å la bleien være i 15 minutter eller så, vet du, for å la ting lufte ut... så kan du legg merke til en merkelig brun flekk på det hvite skapet ditt som du ikke husker å ha sett før, for deretter å få øye på en gigantisk poopsti for de tre neste føtter.

Eller når du endelig setter deg ned for å spise middag, klatrer barna raskt opp på middagsbordet, velter et glass vann og den andre ungen sklir og faller.

Høres kjent ut? Disse dagene skjer. Til alle. De er harde, og de får oss til å miste skiten vår i det øyeblikket. Bare for at vi skal bruke de neste timene på å slå oss selv over hvordan vi reagerte og hvordan vi lover å aldri sprenge igjen.

Sannheten i saken er, vi vil blåse opp igjen. Vi er bare mennesker.

Men jeg vil ta den verste foreldredagen over å aldri ha opplevd gleden over at smårollingen mitt gikk opp, uforutsatt, mens jeg lagde middag og gir beinet min den største bjørneklemmen. Eller hør min fireåring fortelle meg: "Jeg elsker deg så mye, det gjør vondt." Eller se på hvor gøy de har det når Jeg bestemmer meg for å slippe meg løs og spille frysedans i stua, mens jeg hopper på og av sofaen med dem.

Dette er øyeblikkene som lader opp tanken til mamma. Jeg lever for dem og barna mine lever for dem. Så, dette er en påminnelse til alle mødre som har en drittdag, jeg føler deg! Jeg har dem også. Det gjør vi alle.

Men du gjør en kjempe bra jobb, så hopp på sofaen og få barna til å le, for latteren deres vil brenne deg.