Når skilsmisse er det eneste svaret

Livet mitt har ikke vært perfekt. Livet mitt har vært rotete, men etter at jeg møtte mannen min, trodde jeg at jeg endelig skulle finne kjærlighet, stabilitet, støtte osv. Det er en grunn til at folk flest er forsiktig stille i tiden frem til skilsmisse og under en skilsmisse. Vi frykter å bli dømt for å ha forlatt en fagforening som vi ba alle om å feire etter å ha sagt løfter som ber oss om at INGENTING skal skille oss.

Beslutningen om å søke om skilsmisse gjorde meg trist. Jeg hadde ventet lenge på ekteskapet, og for meg var det for alltid. Jeg hadde allerede holdt ut mange, mange stormer og hadde kommet fra en lang rekke vellykkede og langvarige ekteskap. "Hvis de kan gjøre det, kan jeg også!" Jeg pleide å si.

Men ekteskap er teamarbeid på alle nivåer. Se for deg å spille dobbelttennis og partneren din legger fra seg racketen, setter seg ned og ignorerer deg. Du fortsetter å be dem om å reise seg og de fortsetter å ignorere deg. Du kan prøve å få det til å fungere en stund, men så setter den trøtte inn, sinnet setter inn, og så erkjennelsen av at du aldri skulle være i dette alene. Da jeg bestemte meg, var jeg trist. Jeg var kvalm. Jeg skammet meg. Jeg ble overveldet. Jeg var resolut. Jeg var redd.

Hvordan kommer noen til det punktet å bestemme at skilsmisse er svaret? Jeg tror svaret på det spørsmålet er forskjellig for hver person, men det er historier som ligner. Det er over et år siden jeg tok valget, og jeg kan være ærlig om alt nå. Jeg var i et følelsesmessig og verbalt voldelig ekteskap. Fra det øyeblikket vi møttes, opptil en måned etter at vi giftet oss, var han fantastisk for meg. Han hevet aldri stemmen. Han hørtes aldri sint ut på meg. Han var oppmerksom. Han fikk meg til å føle meg elsket, ønsket og viktig i livet hans.

Etter at den måneden var over, gikk vi inn i en kranglingsyklus som aldri forsvant. Det ble aldri noen rolige eller rasjonelle samtaler. Han ville "på spøk" anklage meg for juks. Han ville si grusomme ting om barna mine bak lukkede dører. Han nektet å ta del i noen form for økonomisk ansvar. Han ville skrike til meg med den typen hat som burde være forbeholdt noen få utvalgte. Han nektet å være sosial. Han nektet meg å være sosial med mindre han følte det som om det ikke var noe å frykte. For eksempel var det forbudt å gå på en bar med en kjæreste, men det var greit å gå til en diskusjonsgruppe for foreldre. Han holdt tilbake intimitet på visse punkter gjennom hele ekteskapet vårt. Han holdt på hemmeligheter. Han var oppmerksom på hva som passet humøret hans.

Jeg ble både flau og skamfull. Jeg holdt de blodige detaljene i ekteskapet vårt for meg selv. Jeg hadde en håndfull venner som jeg snakket med om forskjellige aspekter av ekteskapet mitt, men jeg ga aldri helt til alt som skjedde. Jeg tenkte hele tiden at jeg kunne fikse det. Det var tider da jeg trodde at ting ville endre seg, bare for å bli skuffet igjen.

Beslutningen om å gå videre med skilsmissen åpnet øynene mine på måter som de ikke hadde vært før. Jeg var i stand til å se ekteskapet mitt for hva det var. Det var ingen glans igjen i det hele tatt. Løgnene han fortalte kom alle frem. Tingene han sa til familien min bak ryggen min kom frem i lyset. Måten han fremmedgjorde meg fra venner og familie på kom frem i lyset. Det er vanskelig å tenke på at noe er både overveldende og en lettelse, men denne gangen var nettopp det.

Skilsmissen vår var endelig 6. august 2020. Han kjempet ikke for noe. Han kjempet ikke for meg. Han kjempet ikke for noe i huset. Han gikk rett og slett bort. Åh, det var en håndfull øyeblikk i løpet av de par månedene hvor han fant noen tårer å vise, men jeg var lenge forbi visningen av tårer som hadde noen effekt på meg lenger. Som med alt annet i ekteskapet vårt, betalte jeg også for skilsmissen. Her er til nye starter, nye og spennende opplevelser og et mye mindre stressende liv!