Den ene setningen som forandret meg som mor

Jeg er en introvert.

I utgangspunktet liker jeg stille. Jeg liker å være alene. Jeg liker fred. Og jeg er mamma.

Som du kan forestille deg, går det ikke alltid å være en introvert og å være mor. Introverte puster inn trøst og puster ut samfunnet. Å være rundt mennesker, selv små mennesker, bruker energi. Det betyr ikke at vi hater det, det er bare slitsomt. Å være alene gjenoppretter oss. Men å finne tilstrekkelig alenetid er ikke det eneste vanskelige med å være en introvert mor. Jeg har en hel liste: Jeg hater playdates. Å ha dem er ikke problemet, det er å sette dem opp: koordinere, planlegge, huske, kjøre... Selv når noen inviterer barna mine til huset deres, stresser det meg. Latterlig, jeg vet. Spesielt fordi de fleste av mine barns venner er mine venner. Og jeg elsker vennene mine. Men her er vi.

Å gjøre kule ting med barna mine stresser meg. Jeg mener, jeg kan ikke engang kjøpe dagligvarer uten å bekymre meg for at barna mine vil bli kidnappet (noe som dessverre ikke er en ulogisk frykt lenger). Så hvorfor skulle jeg utsette meg for en dyrehage eller museum? Vi har en liten liste over komfortsoner: hjemmet, gården, bestemoren, fjellet, ranchen og noen ganger hobbylobbyen.

Ideen om at barnet mitt, enn si mer enn ett, er i sport/dans/musikktimer som krever at jeg konsekvent kjøre dem et sted, huske ting, og samhandle med andre voksne gir meg store angst.

Jeg liker ikke å gjøre håret til jentene mine. Ja, jeg har fire døtre og jeg liker ikke å ha håret deres. Vel, jeg liker å gjøre håret til babyen. Men alle andre gråter eller klager eller prøver å stikke av, og det hele blir bare en kamp. Og jeg er ikke så flink til å gjøre hår uansett, så det blir aldri helt som vi forestiller oss. Bestefar Todd begynte å kalle 3 år gamle Adeline "Tarzan" fordi hun hadde langt vilt hår og vanligvis er halvnaken. Det er greit. Kan like gjerne være vill og halvnaken mens du kan.

Og jeg hater spesielt leggetid. Hele gjøremålslisten over leggetid. PJ. Tenner. Hjemmelekser. «du sa vi kunne …» eller «vi glemte å …»-ene. UGH. Det å tigge om kos og historier og hjerte-til-hjerte mens jeg er utslitt og så FERDIG. Alt som er blitt verre av påvente av den stille, fredelige alenetiden jeg har hatt lyst på, er nok til å gjøre meg gal.

Jeg pleide å føle enorm skyld for å hate lekedatoer og hår og leggetid. Over tid begynte jeg å tro at jeg ikke var en god mor. Alle andre så ut til å gjøre disse tingene lett, så jeg tenkte at jeg også burde. Jeg burde sette barna mine i alle tilgjengelige idretter/klasser. Jeg bør ha en lekedato for hvert barn flere ganger i uken. Jeg burde lære å lage fancy frisyrer. Jeg burde lese for barna mine før jeg legger meg. Jeg burde kose meg med dem. Jeg burde ta dem med på date. Jeg burde gjøre mer. Jeg burde vært mer.

Bør-listen vokste og det samme gjorde stresset og angsten. Jeg ble den forferdelige moren jeg trodde jeg var. Så en natt klarte mannen min og jeg å komme meg bort og gå på kino uten barna. The Avengers End Game. Det var sent og jeg ville ha foretrukket å sove, men jeg kjempet for å holde øynene åpne (fordi hvor ofte går du på kino uten barn?), og jeg er så glad jeg gjorde det.

Thor, den tunge, deprimerte, ødelagte og målløse versjonen av Thor, går tilbake i tid og støter på moren sin. Hun sier noe i det øyeblikket som slo meg så hardt at det føltes som et fysisk slag. "Alle mislykkes med hvem de skal være." ALLE FEIL MED HVEM DE SKAL VÆRE. ALLE. MISLYKKES. PÅ. WHO. DE. ER. ANTATT. TIL. VÆRE.

Jeg prøvde å være den jeg trodde jeg skulle være. Jeg trodde jeg skulle ha spilledater som Ashley. Jeg trodde jeg skulle lage fantastiske frisyrer som Kristy. Jeg trodde jeg skulle sette barna mine i alle tilgjengelige idretter som Lisa. Jeg trodde det var meningen at jeg varsomt skulle elske barna mine til å sove hver natt som Marissa. Jeg trodde jeg skulle gjøre kule ting med barna mine som Kara. Jeg trodde jeg skulle være noe jeg ikke er. Ikke rart jeg følte at jeg mislyktes.

Så nå er jeg modig og jobber med lekedatoer, men vi har dem ikke ofte, og det er greit. Jeg har lært noen frisyrer, men vi holder det pent og enkelt. Jeg lærer de eldre jentene mine å børste håret sitt så jeg slipper det. Og det er greit. Vi har meldt barna våre på noen få klasser slik at de kan lære det de liker, men vi gjenkjenner også alle de fantastiske unike tingene de allerede gjør og får oppleve. Og alt er greit. Og leggetid. Jeg leser ikke godnatthistorier, vi leste tidligere. De eldre jentene mine og jeg bruker en mamma-og-meg-dagbok for å skrive ned alle disse hjerte-til-hjerte, og vi elsker å snike dem under hverandres puter. Hver natt ber vi og kysser godnatt, og det er det. Og det er greit. Vi gjør ting annerledes enn Ashley's og Kristy's og Kara's, og det er greit. Barna mine er glade. De er oppfylt og elsket og trives. Og nå er jeg det også. Jeg mislykkes ikke fordi jeg lærer å omfavne meg selv, å være meg selv. Jeg er en introvert. OG en flott mamma.

Funksjonsbilde: iStock