Få hjelp for ADD/ADHD

Familien vår har en historie med ADHD (Attention Deficit Hyperactivity Disorder) som går tilbake til slutten av 70-tallet. Broren min var den første personen i familien som ble merket på denne måten. Jeg bruker ordet merket i motsetning til diagnostisert fordi det ikke var noen behandling. Broren min fikk ikke foreskrevet medisiner og foreldrene mine ble ikke bedt om å oppsøke en terapeut, kjøpe noen bøker eller noe annet som var nyttig. Foreldrene mine ble fortalt at det var et disiplinproblem.

Spol frem til en gang på slutten av 1994. Min to år gamle datter gikk til sengs en natt som en søt liten jente og våknet neste morgen et annet barn. Jeg er ganske klar over hvor sprøtt det høres ut, og kanskje var endringen ikke så rask. Jeg tror det viktigste er at det føltes så fort. Jeg var alenearbeidende mor, så datteren min måtte gå i barnehage/førskole. Jeg tenkte at dette kunne være akkurat det hun trengte, men problemene startet nesten umiddelbart. Barnehager ville klage på at hun ikke ville ta en lur. Det er vanskelig å snakke om, men to ganger ble jeg oppringt om at en barnehagelærer la hendene på datteren min. Jeg så frem til skoleårene hennes fordi jeg var under inntrykk av at offentlige skoler ville være mer trent i å håndtere et barn som min datter.

I 1998 kom hun endelig i barnehagen, og til min forskrekkelse var det tøft. Vi bodde i en liten by og nesten hver dag ved henting ble jeg møtt av en lærer som ikke klarte det. Det uheldige var at hun aldri ba om at vi skulle sette oss ned og komme med løsninger. I stedet krevde hun og insisterte på at jeg skulle ta meg av min datters oppførsel i klasserommet hjemmefra. Jeg ble stum og lei meg over dette. Lite visste jeg at dette ville være temaet for hennes utdanningsår.

Det var bare tre lærere gjennom årene av utdanningen hennes som prøvde å være til hjelp. Vi flyttet halvveis i barnehageåret hennes. Det var etter at vi flyttet at den nye barnehagelæreren hennes og jeg snakket om ADHD. Læreren sendte meg hjem med noe materiell å lese, og for meg var ADHD ubestridelig. Jeg tok datteren min med til barnelegen hennes. Legen var enig i at hun hadde ADHD og skrev ut Ritalin til henne. Ja, Ritalinen hjalp mye. Det som ikke hjalp var lærerne som ringte og formante meg de dagene medisinen ble glemt. I løpet av de neste tolv årene kjempet jeg mot lærere og rådgivere om innkvartering, hjelp eller bare litt medfølelse. Det var veldig lite av det opp gjennom årene.

Jeg har tenkt mye på de årene. Mellom 6 og 18 år var det flere og flere "symptomer" som dukket opp. Jeg spurte om barnets eneste problem var ADHD. Problemene økte astronomisk etter fylte 13 år og som 16-åring tok jeg henne med til terapi/rådgivning. Dette var ikke hennes første besøk. Hun hadde vært inn og ut av rådgivning i årevis, men dette var første gang jeg tok opp noen av de mer urovekkende atferdene angående mat og sosiale signaler. Jeg ble aldri bedt om å ta psykologiske tester. På intet tidspunkt i løpet av årene ble jeg noen gang bedt om å få en offisiell psykologisk diagnose. Så du kan forestille deg hvor hardt det slo meg da datteren min fikk en tilleggsdiagnose av Asperger i en alder av 27.

Datteren min er en voksen kvinne nå med mann og to barn. Hun har tatt ADD-medisiner som voksen og hjelper enormt. På det tidspunktet hun ble diagnostisert ble vi aldri fortalt at medisinering kunne være en livslang bestrebelse. Jeg fant aldri ADD/ADHD-støttegrupper, og jeg følte meg alltid som om jeg hadde å gjøre med det alene. Jeg er sikker på at hun følte det på samme måte. Disse årene skapte en person som alltid vil snakke med lidenskap og medfølelse om ADD/ADHD. Stien jeg ble pekt mot skulle aldri være veien tatt.

Så hvis du en morgen våkner med et barn som er annerledes i verden enn de var dagen før...pust. ADD/ADHD er ikke en enkel vei, og livet ditt vil aldri bli det samme. Jeg oppfordrer deg til å gjøre ting annerledes enn jeg gjorde. På samme måte som "Når du vet bedre, gjør du det bedre," jeg viderefører et annet ordtak, "Når du vet bedre, lar du alle andre få vite det." Den gang leste jeg mye bøker og magasinartikler. De handlet alle om atferdsproblemer og hvordan de skulle løses. Temaet var alltid barnet. Dette er ikke en dårlig idé, og jeg vil fortsatt anbefale det. Men her er hva jeg ville gjort annerledes nå.

Kanskje du har hørt at "tålmodighet er en dyd." Jeg kan uten tvil fortelle deg at det er det, og når du får et barn med ADD/ADHD vil du finne at du mangler tålmodighet. Ta vare på deg selv. Tren yoga. Gå til parken og bli med de som driver med Tai Chi. Meditere. Normaliser ufullkommenhet. Ikke vær redd for å ta deg tid til deg selv. Til og med flyvertinnene ber oss om å sette på vårt eget oksygen før vi hjelper andre. Og etter at du har tatt vare på din egen oksygenmaske, ta med barnet ditt til psykolog. Hele familien din fortjener å vite hva du har å gjøre med. En psykologisk diagnose, i motsetning til bare å besøke din fastlege eller en barnelege, kan endre deg og ditt barns liv. Og til slutt, finn deg en støttegruppe. Det ser ut til å være en gruppe for omtrent alt på Facebook i disse dager, og mer enn sannsynlig er det en der ute som passer godt for situasjonen din. Fra en forelder til en annen, du har dette!!