Plassen mellom en diagnose og ikke å vite

Datteren vår er 3 år og ble nylig diagnostisert med autisme.

Dette kom med så mange følelser, men den jeg følte mest var fred. Til slutt visste vi. Vi var endelig ute av det ukjente, og vi kunne gå videre! Det er som om jeg hadde på meg en ryggsekk, og noen tok ut en haug med steiner. Jeg følte meg fri. Det var bemyndigende. Men veien før diagnosen var mørk.

Når du vet at noe er galt og du ikke kan fikse det, er det som en forelder ødeleggende. Det får deg til å føle deg så livløs og svak fordi du ikke kan finne ut hva som er galt. Og leger er også flotte, men de kan bare anbefale så mange ting, krysse av listene sine, og til slutt er det ikke barnet deres. Det er ditt.

Jeg følte meg så alene. Jeg følte at ingen i hele verden noen gang hadde gjennomgått dette. Jeg hadde vondt i hjertet for datteren min, Opal. Jeg ville hjelpe henne, men jeg visste ikke hvordan.

Det ukjente området er det vanskeligste. Jeg ble hjemme hos mamma, og det føltes som om det var min feil at barnet mitt ikke var på samme nivå som alle jevnaldrende. Det var vanskelig å feire andre barns seire når barnet mitt ikke kunne forholde seg. Og spørsmålene. Alle spør hvorfor barnet ditt ikke snakker, eller om de kan alfabetet eller fargene deres, når jeg sliter med å få barnet mitt til å spise mat med en slags næringsverdi.

Hvis du er på den midtre veien akkurat nå, vil jeg oppmuntre deg. Det er ikke din feil. Du er en fantastisk forelder. Barnet ditt er fantastisk. Du er ikke alene.

Mitt hjerte går ut til deg. Jeg vet hvordan du har det. Jeg kjenner smerten. Jeg kjenner hjertesorg. Det er en av de verste følelsene noensinne. Men, vent her. Du kan føle at du vil heve det hvite flagget ditt og slippe unna alt, men du har et barn som trenger deg. Du trenger ikke late som om du er sterk eller har et modig ansikt, men du må fortsette fremover. Gråt, slipp ut følelsene dine, ikke tapp dem. Men når du er ferdig, kan du gå opp i leggings for mammaen din og fikse kappen. Du får til dette. Jeg heier på deg!