Til de som forteller meg barna mine vil vokse for fort

Du ser meg få de tre barna mine til rette ved bordet for vår sjeldne lunsj sammen, eller så ser du meg i kassa i matbutikken med mine tre barn noen ganger i lydighetstilstander eller i tilstander av trass. Men flere ganger enn ikke, uansett hvor jeg ser deg eller til og med hvor godt eller ikke veloppdragen mine barn er, er det jeg alltid ser det fjerne blikket i øynene dine. Jeg ser på måten du ser på barna mine som et liv som gikk deg altfor fort forbi. Du stopper meg med det vemodig blikket i øyet, og uansett om det er et øyeblikk barna er små engler eller små monstre du vil fortelle meg hvordan denne tiden vil gå altfor fort og for å nyte den fordi de blir voksne og borte før jeg vet den. Selv om jeg har hørt det flere ganger enn jeg regner med, vil jeg at du skal vite at jeg fortsatt setter pris på visdommen, for før jeg vet ordet av det, vil jeg være deg.

Her er det jeg vil at du skal vite. Når jeg er fornuftig, slutter jeg med gråt og kamp, ​​jeg hører påminnelsen din om at alt for lenge vil opphøre, og stillheten vil være på sin plass. Så jeg vil trekke pusten dypt, plukke opp babyen og holde den til tårene ikke er mer. Jeg vil bryte opp kampen mellom to små jenter og minne dem om at de er hverandres første og lengste venn.

Her er det jeg vil at du skal vite. Når jeg kjemper med barnet mitt ved middagsbordet for å spise en matbit til, hører jeg påminnelsen din om at altfor lenge skal vi sitte ved det bordet alene uten mer barnslig skravling og fnis, så jeg beholder roen ved bordet, slik at vi kan nyte disse familiemiddagene hver kveld som også vil passere raskt.

Her er det jeg vil at du skal vite. Når jeg er oppe hver kveld fordi babyen gråter, klatrer en liten jente i sengen vår, eller jeg får et spark i hodet av en liten jente i sengen min husker jeg påminnelsen din om at for tidlig vil vi sove i denne sengen alene, og huset vil ekko i den stillheten vi en gang lengtet etter til. Det vil ikke være noen skrik for mamma eller pappa å holde dem før de sovner.

Her er det jeg vil at du skal vite. Når jeg begynner å bli overveldet fra å løpe til treninger, spill, jentespeidermøter og kveldsarrangementer på skolen, hører jeg påminnelsen din om at jeg en dag ikke har så mye å gjøre med dagen min. Jeg vil bytte inn alle de øyeblikkene hvor jeg skulle ønske at jeg hadde mer tid til meg selv og skulle ønske jeg ikke var alene så mye av tiden.

Her er det jeg vil at du skal vite. Jeg vet at denne tiden kommer til å gå med et blunk. Jeg sørger allerede over den tapte tiden og gisper på den avtagende tiden som er igjen med hver dag som går, hver måned som går, hvert år som går. Så jeg gjør mitt beste for å stoppe opp og bare chatte med dem litt lenger om eventyrene som finner sted i deres fantasifulle kreative verdener de skaper. Jeg gjør mitt beste for å komme meg ut og leke som et barn med dem. Jeg gjør mitt beste for ikke å skynde meg å ta fatt på det neste på min huskeliste og sitte og kose dem litt lenger. Jeg gjør mitt beste for å fange så mange av øyeblikkene som smelter hjertet mitt på film for dem og meg for å huske disse vakre og morsomme øyeblikkene i barndommen. Alt for tidlig vet jeg at huset blir stille, timeplanen vår vil ikke være så full med tre barns aktiviteter og interesser, jeg gjør mitt beste for å være tilstede akkurat her, akkurat nå med dem fordi jeg vet at en dag for tidlig vil barna mine også bli voksne, og jeg vil være deg vemodig å se på den unge moren i butikken eller restauranten med hendene fulle, men i øyeblikket av livet som jeg skulle ønske jeg bare kan gå tilbake til for en annen dag.