3 ting en Disney-film om en dinosaur og et ikke-verbalt barn lærte meg

Min sønn Kanen er nesten 3 år gammel, og fra første gang jeg noen gang la på et TV -program for ham, vel, insisterte han på at det måtte være en Disney -film. For den bedre delen av de første årene trodde jeg bare at han hadde en bemerkelsesverdig smak for ting. Og jeg var glad for at jeg ikke var som den andre mammas lidelse da de hørte på Baby Shark og Cocomelon hele dagen.

Det var først omtrent seks måneder etter hans andre bursdag at jeg forsto hvorfor han var så bestemt om det han foretrakk å se. Autisme. Se når du har et barn på Autism Spectrum, som også er non-verbal, de første årene er roligere enn hva jeg tror de kan være for andre. Og hvis jeg skal være ærlig, er jeg vanligvis ikke den typen mor som slenger med barnet mitt i løpet av skjermtiden. Jeg bruker det som tid til å rengjøre huset mitt, vaske opp, vaske. Du vet mors ting.

Men en lat morgen bestemte jeg meg for å se på God dinosaur med Kanen for første gang. Det tok meg noen minutter inn i filmen å innse at dinosauren snakket, men den unge gutten gjorde det aldri. På dette tidspunktet ble jeg betatt. Det slo til. Og dette er de tre tingene en Disney-film av et ikke-verbalt barn og en snakkende dinosaur lærte meg.

1. "Kjærlighet trenger ingen ord." 
Dette er et sitat jeg har hørt veldig ofte gjennom denne reisen. Det er sant, kjærlighet gjør det ikke. Barnet mitt kunne snakke hvert ord i ordlisten, eller ingen i det hele tatt, og jeg vil alltid elske ham for akkurat den han er. Nå vet jeg hva du tenker… Selvfølgelig vil jeg! Men vil andre? Svaret er ja. Jeg kan ikke fortelle deg når eller hvor, dessverre, jeg har ikke en krystallkule for det. Men jeg har hørt historier fra mødrene på denne reisen som snakker om at deres fantastiske ikke-verbale barn får venner. Så jeg tror det kommer til å skje en dag for barnet mitt og ditt også. Kommunikasjon går langt utover verbale ord. Vennskap gjør det også.

2. Se opp for de forskjellige enn deg.
Selv i landet før tid visste en ung dinosaur som Arlo å se etter en annen som var ulik ham. En annen som ikke hadde ord. En annen som ikke hadde mulighet til å forsvare eller beskytte seg selv. Arlo hadde funnet en stolthet for å holde ham trygg fordi han visste at han kunne kommunisere med andre rundt ham slik vennen ikke kunne. En dinosaur viste meg at ikke alle i livet lever i en "doggy-dog-dog" verden. Takk skal du ha.

3. Aldri gi opp.
Klisjé, hva? Nei, men egentlig... aldri gi opp. Selv når livet blir tøft. Jeg så i nesten to timer på en dinosaur som aldri ga opp livet sitt eller hans ikke-verbale venns liv. Jeg har bare sett den typen utholdenhet hos sønnen min og dem som ham. Jeg håper de en dag finner en venn som Arlo. Kanskje var dette bare en fiktiv Disney Pixar -film. Kanskje har Kanen nettopp lært meg å se på livet gjennom et nytt objektiv. Uansett. Jeg er takknemlig for begge deler.