Jeg måtte vokse opp raskere enn jeg noen gang hadde forestilt meg

Det har bare vært en kort periode jeg har stått ved siden av Kanen på denne autismereisen - for å være nøyaktig 6 måneder siden, var det da jeg hørte de offisielle ordene som forandret verden min. Jeg vet ikke hva det er med de ordene som finner en vei inn i en mors sjel og knuser spruten hennes, men de gjør det. Jeg tror hovedsakelig fordi vi vet at denne verden ikke er designet for forskjellige. Det er rett og slett ikke laget for barnet vårt.

Under sorgprosessen kan det hende du finner deg selv gli inn i mørket som omgir enhver diagnose. Be om et lys i enden av tunnelen. Før autisme forandret verden, var jeg motivert. Jeg var egoistisk. Jeg var alt du forventer av en ung 25 år gammel jente. Og over natten visste jeg at jeg måtte vokse opp langt utover årene til mine jevnaldrende.

Det var nesten umiddelbart at jeg sluttet å forholde meg til jentekveld eller "Sunday Funday's." Mens vennene mine var ute og levde sitt beste liv, føltes livet mitt plutselig som om jeg ble hoppet i fallskjerm midt i en mørk jungel, forventet å gå nedover en sti jeg aldri har sett før. Uten retninger, ingen kart, ingen lommelykt og definitivt ingen reiseleder.

Under reisen lærte jeg at jeg ikke var alene. Jeg fant andre mammaer i mørket. Og de gjorde noe bemerkelsesverdig. Livet endrer seg til og med. De tok plass rett ved siden av meg. Kanskje de satt bare et øyeblikk, kanskje var det noen dager, eller en uke eller en måned. “Jeg vil sitte i mørket med deg, så lenge du trenger. Når du trenger det, sa de.

Jeg har lært at livet vil kaste deg kurvekuler du aldri var forberedt på å slå opp for. Og når de treffer, vil de etterlate blåmerker som kan ta et helt liv å helbrede. Det er greit å gråte, være sint, sint, trist, frustrert og forvirret. Å føle at du er tapt i mørket. Føl alle følelsene, du er også menneske, husk det. Men bare vite at du aldri er alene. Jeg vil alltid være her for å ta plass med deg. Så lenge du trenger eller når du trenger.