Jeg er en annen forelder nå og det er OK

Foto: Natalie Silverstein (personlig bilde)

Mitt eldste barn tar eksamen fra videregående skole denne måneden. I en alder av 18 år regnes hun som voksen og viser stort sett en modenhet som vil tjene henne godt på høyskolen neste høst. Jeg håper vi har gjort en god jobb med å oppdra henne, at vi har gitt henne verktøyene hun trenger for å være lykkelig, for å påvirke verden positivt, ta vare på seg selv. Det sier seg selv, men jeg sier det uansett - tiden har gått altfor fort.

Mitt yngste barn er elleve år, og er solid i sin pre-pubescent “tween” -fase. Hun er morsom, litt lunefull, trygg. Hun er et spenstig, lettgående yngste barn som har hatt fordelen av fødselsordre: eldre søsken å etterligne og erfarne, roligere foreldre som liksom vet hva de gjør, mesteparten av tiden.

Disse to jentene, født med sju års mellomrom (med en bror klemt mellom), representerer bokendene på vår foreldreferd. Hver milepæl man opplever, gjenspeiler enten et bittersøtt minne om fortiden eller en varsel om fremtiden. Å navigere i finesser ved disse to veldig forskjellige stadiene, samtidig, er like interessant som det er utmattende.

Vår første gang på denne veien, mestret vår eldre datter alle passasjer mens jeg snublet sammen ved siden av henne og prøvde å følge med. Hun forvitret de tumultøse fasene av puberteten, håndterte slemme jenter, fant ut sosiale medier og fullførte høyskolen plasseringsprosess, møtte sin første kjæreste og skapte et sosialt liv, komplett med fester, drikking og å skyve grensene for portforbud. Sammen har vi klart å overleve disse årene relativt uskadd, selv om jeg forsikrer deg om at det har vært tårer, raserianfall og hevede stemmer (hennes og våre) underveis. Å oppdra en tenåring, og være det i disse dager, er ikke for de svake i ånden. Totalt sett har det vært en glede å oppdra henne, og vi har hatt en nærhet som vi garantert vil savne når hun drar hjemmefra. Jeg vil kalle denne delen av reisen en suksess og holde pusten til innflyttingsdagen i september.

I mellomtiden, i løpet av disse avtagende dagene på Senior Spring, har vår yngre datter begynt å blomstre til en "tween", og strekker seg over den veldig fine grensen mellom barn og tenåring. Hun sover fortsatt med sitt elskede teppe og kosedyr, men ba om en telefon, slik at hun kunne sende tekstmeldinger til venner. Hun følger memer og YouTube -kjendiser, men liker fortsatt tegneserier. Når vi kjører gjennom New York City og hun får øye på en politimann gjennom bilvinduet, hører jeg henne hviske mykt, "horsie". Hun ber meg (eller mannen min, eller et av søsknene hennes) om å ligge sammen med henne i noen minutter hver kveld mens hun driver å sove. Hun er fremdeles - heldigvis, barmhjertig - veldig liten jente, men jeg vet at disse dagene er strengt nummererte.

Mens du så på den lille på scenen under en trykkekonferanse, den samme foredraget hennes storesøster fremførte mange ganger i samme alder, er det umulig å ikke kjenne tidens gang. Vi står på teatergården etter forestillingen og tar de samme poserte fotografiene som vi alltid har tatt, og det er som Ground Hog Day. Det er en så bittersøt glede å nyte disse øyeblikkene, vel vitende om at så snart tiden har gått siden min store jente grep buketten på dette stedet, vil de kommende årene også fly. Og jeg vil fortsatt stå her og holde kameraet.

Det yngre barnet vil absolutt dra nytte av det faktum at søsteren har flammet mange stier foran henne og etterlatt seg litt svidd jord og rikelig med kollektiv opptjent visdom. Puberteten kommer ikke til å føles så overveldende, endringene i kroppen hennes vil ikke føles så skumle og permanente at hun husker søstrenes transformasjon fra jente til kvinne. Hun vil forstå at alle vennskapene som virker så viktige i dette øyeblikket, kanskje ikke varer - men de spesielle, menneskene som fortjener hennes tillit og bryr seg om følelsene hennes, vil. Hun vil vite at "B-" i den viktige klassen virkelig ikke spiller noen rolle i det store opplegget, og at alt virkelig fungerer for det beste i høyskoleprosessen. Kanskje, hvis vi er heldige, vil hun sette pris på at rådene vi gir henne om disse spørsmålene og så mange andre, faktisk kan ha en liten fortjeneste.

Selvfølgelig er jeg en annen forelder nå enn jeg var for åtte år siden. Underveis ble det gjort feil, og jeg håper jeg har lært av dem. Jeg kunne ha vært mer tålmodig, jeg kunne ha lyttet mer og forelest mindre. Min eldste og jeg brøt hverandre inn, testet, utfordret og fant ut kartet sammen. Hun var en verdig ledsager og lærer. Jeg er takknemlig for henne for timene, for at han gjorde meg til en bedre forelder for broren og søsteren.

Når jeg står på pre-prom, seniormiddag og eksamen i år, så overveldende som det blir å se på henne oppleve disse milepælene, jeg er sikker på at jeg kommer til å se små glimt av lillesøsteren hennes bevege seg gjennom disse scenene en dag, for tidlig. Nutid, fortid og fremtid, alle danser rundt hverandre, minner meg om å senke farten, senke kameraet, se, lytte og nyte. Reisen vil selvsagt fortsette, gjennom alle de mange fasene og stadiene som kommer, hver med sine unike minner som skal skapes og verdsettes.