Når du vet at det er på tide å slå veien og sykle 4000 miles med barnet ditt

Det har vært en tidlig snø og et drastisk temperaturfall her på Peaks Island. Peaks er en bukolisk øy, to miles utenfor kysten av Portland, Maine. Det er befolket av 1000 hardføre sjeler tre sesonger av året og ballonger opp til 4000 om sommeren. Det er et ideelt sted å stifte familie. En ferge går hver time frem og tilbake til byen, og den gir det beste fra by og land. Familien vår jobber og går på skole i byen, og så kommer vi hjem til en hage full av bikuber, hager og frukttrær med strender og skoger bare et kvartal unna. De fleste på øya kjenner hverandre, og for det meste kommer de overens. Ikke mange hemmeligheter, tonnevis av sladder og en koselig liten byfølelse. Hvordan kan jeg klage?

Vel, man kan føle seg litt fast her. Det er en fire mil lang strandvei som omkranser øya, og jeg går eller kjører den omtrent hver dag. Det er vakkert, men etter 10. gang på en uke kan det begynne å føles som å løpe på et hamsterhjul. Å gå til byen som et alternativ kan noen ganger føles som en uoverstigelig innsats. Vi kjører ferge seks eller syv ganger i uken, og alt i Portland koster penger. For å underholde meg selv hjemme, har jeg baket, spilt piano, spist og drukket til et fråtsende nivå med familien min (det var Thanksgiving -pause), trent og lest.

Likevel, her er det, nov. 25, 2018 og allerede føler jeg litt galskap i små hus. Ingen overraskelse? Sønnen min Oakley hopper av veggene og finner ikke noe kjøp for sin grenseløse energi. Trampolinen er dekket av snø, unicycles har blitt satt i kjelleren og det er et moratorium på skjermtid i huset vårt. Dette etterlater ham med tap. Han løper opp og ned trappene som et galopperende hingst i en for liten penn. Han tigger om snacks, tigger om skjermtid, tigger om snacks osv. Vi får ham til å gå utenfor.

Han løper rundt og finner venner, så kommer de alle tilbake hit og fortsetter løpe- og tiggerutinen. I natt drømte jeg at jeg så opp i taket i stua og fant det fullpakket med biter av ødelagt gips og dreiebenk. Jeg spurte mannen min hva som skjedde, og han sa "Det er fra Oakleys stamping." Denne sykkelturen kan ikke skje snart nok. Hvis det ikke gjør det, vil husets vegger kollapse og Oakley og jeg kan brenne.

Plutselig er det så mye å gjøre. Nå som dette engasjementet er gjort, må mye falle på plass. Jeg er veldig spent, men har også noen store bekymringer ...

Oakley blir påkjørt av en lastebil. Egentlig. Jeg frykter den lange, utmattende, kjedelige ettermiddagen som sykler bak Oakley og ser ham vandre over den hvite linjen ut i trafikken igjen og igjen. Hjertet mitt i halsen. Spenning i hele kroppen, og ropte på ham gjentatte ganger for å "flytte over!" til jeg bare ikke kan si det igjen og en distrahert lastebilsjåfør kommer bak oss ..

Jeg forlater mannen min, Twain, i tre måneder. Jeg har aldri vært bortsett fra ham i mer enn 10 dager de siste 22 årene, og jeg er ganske vant til ham. Jeg er heldig, jeg elsker ham virkelig. Jeg er bekymret for at noen av oss skal bytte mens vi er fra hverandre og ha det vanskelig å passe sammen igjen.

Jeg forlater cricket, hunden min. Hun er virkelig viktig for meg. Hun kommer på jobb med meg veldig dagen. Vil hun huske meg? Twain og jeg kan FaceTime, men... Cricket.

Penger. Penger. Penger. Dette kommer til å koste tonn. Vi gjør vårt beste for å få finansiering, men livet er dyrt. Jeg kommer ikke til å jobbe. Vi har tre barn på college og Twain og jeg har vår egen studentgjeld. Vi har hus, bil, lån... yadda, yadda. Twain er virkelig støttende og tror at det vil ordne seg, men jeg har mine tvil. Oaks og jeg skal bygge syklene våre fra resirkulerte deler, vi vil tigge og låne så mye utstyr som vi kan. Jeg håper å få sponsing og kanskje til og med skrive en bok. Vi skal slå leir og lage vår egen mat, men jeg tror turen vil koste oss nær $ 8000, og jeg vil miste omtrent $ 10 000 ved å ikke jobbe på tre måneder.

Det er en fantasi at vi har råd til dette. Men, her er saken: hvordan kan vi ikke gå?

Livet skjer nå. Denne verden er ikke fryktelig full av håp i disse dager, og jeg vil forplikte meg til å engasjere meg i livet og alle dets underverk. Jeg vil stole på menneskers godhet og ikke bukke under for den ideen at jeg skal spille det trygt til klokken min går ut.

Mine andre barn har det bra, og de støtter fullt ut dette eventyret (spesielt fordi de ikke trenger å gå). Nå er tiden inne.