Kjære kreft: Et mors svar på de ubesvarte spørsmålene

Jeg husker den dagen hjertet mitt ble knust. Det var i de tidlige morgentimene 12. mai. Jeg hadde på meg den rosa rosa joggebuksen jeg kjøpte kvelden før, og satt i en stiv vinylsykehusstol. Kroppen min var krøllet sammen til en liten liten ball og jeg så min mor ta sitt siste åndedrag. Det irriterer meg fortsatt at den barbariske dobbel-mastektomi ikke var nok; at brystkreften hennes måtte spre seg og ta livet hennes også. På noen måter hadde det tatt deler av livet mitt rett sammen med det.

De sier at du aldri virkelig kommer over tapet av en du er glad i, du lærer bare å takle det tomme hullet som er igjen i hjertet ditt. Jeg pleier å være enig. Tolv år har gått, og jeg er ikke over det ennå. De siste tolv årene fortsatte jeg å befinne meg i scenarier der det tomme hullet gjør sin stygge påminnelse om at det fortsatt er her. Noen scenarier kom raskt, som maraton for bevissthet om brystkreft. Jeg meldte meg på med tanke på å gå for å feire at mamma var en brystkreftoverlever. I stedet gikk jeg i minnet hennes.

Noen ganger vil vondt bobler opp når jeg minst venter det. Som den gangen jeg var i omkledningsrom på det lokale kjøpesenteret. Jeg gikk inn til et par jeans da jeg hørte en tenåring i boden ved siden av meg krangle med moren hennes om noe trivielt. Det var mer enn jeg orket. Jeg lukker øynene godt og er villig til å krangle. Hva jeg ville gi for å kunne ha en dag til å shoppe sammen med mamma! Jeg hulket stille i garderoben til de dro.

Andre ganger dunket smerten som forventet. Jeg kunne ikke feire morsdagen lenger. Jeg ville ikke spise hjemmelaget mat igjen. Julen har aldri vært den samme. Jeg kunne ikke ringe mamma da jeg møtte min fremtidige ektemann. Da jeg gikk ned midtgangen, kunne jeg ikke se over for å se henne i bryllupet vårt. Jeg kunne ikke dele gleden ved å kjøpe vårt første hjem med henne og millioner av ganger i mellom da jeg trengte hennes råd, jeg kunne ikke spørre.

Likevel kunne ingenting ha forberedt meg på smerter jeg har følt siden jeg ble mor. Da jeg fant ut at jeg var gravid, var jeg full av så mange ubesvarte spørsmål. Jeg hadde fryktelig morgenkvalme; slet hun med det også? Jeg var redd da vannet mitt gikk i stykker og riene begynte. Var hun også redd?

På jakt etter svar gravde jeg gjennom den gamle pappkassen med minner som moren min hadde etterlatt seg. Jeg dro frem den gamle babyboken min og bladde gjennom de gulnede sidene. Halvparten var fylt med datoer og forskjellige fakta, de resterende blanke sidene var bare fylt med gode intensjoner. Jeg kunne ikke annet enn å le. Datterens babybok hadde også blanke sider som jeg hadde tenkt å komme til til jeg ble best av å tilpasse meg livet til en baby. Likevel kunne jeg ikke la være å føle meg litt skuffet. Vår spedbarnsdatter jublet da hun mottok sin første runde med vaksiner. Jeg gråt rett sammen med henne og fryktet noen gang vaksineavtale etterpå. Gråt mamma også med meg? Da jeg siktet gjennom de gamle fotografiene, fant jeg ut at jeg ville vite mer om det øyeblikksbildet i tide. Jeg så begeistret ut for min første skoledag, hvordan følte mamma det da hun så babyen vokse opp så raskt?

Jeg ærgrer meg over at brystkreft førte til at alle disse spørsmålene og flere ble ubesvart. Men begravet dypt i min harme fant jeg også besluttsomhet. Kreft kan ha tatt disse øyeblikkene fra meg, men jeg nektet å gi den en sjanse til å ta detaljene fra disse øyeblikkene fra datteren min også.

Jeg åpnet den bærbare datamaskinen min og begynte å skrive en blogg for henne. Hvert innlegg er et brev til datteren min. Jeg forteller henne alt jeg skulle ønske jeg hadde muligheten til å snakke med mamma om. Jeg forteller henne hvor elsket hun var fra det øyeblikket vi fant ut at jeg var gravid med henne. Jeg forklarte at det var tøft å sende henne til den første barnehagen, og det var en tøff dag for henne også. Vi kunne ha avsluttet dagen med å godta at det ikke var det beste og ville prøve igjen i morgen, bortsett fra at vi ikke gjorde det. Kreft har lært oss at livet er for verdifullt til å bosette seg. Vi kom hjem på den regnfulle første dagen i førskolen, tok på oss regnstøvlene og gikk rett ut igjen. I stedet for å huske hvilken tøff dag vi hadde, husker vi det nå som den dagen vi gladelig sprutet gjennom sølepyttene. Brevet mitt forklarer henne at bildet som følger med det er mer enn å leke i regnet. Det handler om å finne det gode i den ikke så optimale hånden som livet har gitt deg. Det handler om å gripe muligheten til å ta en tøff dag og gjøre den om til noe mer meningsfylt. Uten brevet kan denne meldingen ha blitt savnet.

Når som helst jeg skulle ønske jeg kunne stille et spørsmål til moren min, bruker jeg det som inspirasjon til å skrive et brev til datteren min for å svare på det for henne. Hun er for ung til å stille disse spørsmålene nå, og jeg kan bare håpe at jeg vil være her for å svare på dem når hun gjør det. Men hvis livet kaster oss en kurve, vil bokstavene mine være her for henne når hun er klar. Jeg begynte å lage en guidet journal for å hjelpe andre mødre med å gjøre det samme.

Jeg tror ikke at jeg noen gang vil slutte å mislike kreft, men jeg er takknemlig for den vedvarende påminnelsen om at livet er skjørt, og hver dag vi har med hverandre, er en dag vi skal ta vare på.

Har du en historie om hvordan brystkreft har påvirket livet ditt som forelder? Vi vil høre det! Bli med på vårOktober Brystkreftens bevissthetssamtale og del historien din i dag.