Jeg vil ikke være Cancer Chic, men jeg er det

Jeg hadde brystkreft.

Jeg gikk forbi den. Jeg kjemper ikke lenger. Jeg ble ferdig med cellegift og har gjennomgått alle operasjonene. Jeg har ikke en port lenger. Håret mitt har vokst tilbake. Jeg har øyenvipper og øyenbryn. Huden min rives ikke, klør eller gjør vondt. Mat smaker godt; munnen min brant ikke lenger av kjemikaliene. Magen min gjør ikke vondt eller kramper når jeg er sulten eller når jeg spiser. Neglene mine blir sterkere og skreller ikke og brytes av. Energien min øker og er nesten tilbake til det som var før.

Venner og kolleger har sluttet å lure og spørre om det. Jeg har hatt ubeslektede rutinemessige legetime. Mine døtre spør ikke lenger om kjemo og kreft og kirurgi og død. Det er til og med mennesker som har kommet inn i livet mitt som ikke aner hva jeg gikk gjennom.

Jeg er tilbake til det normale. Jeg jobber, jeg leker med jentene mine, jeg lager mat, jeg rengjør, hjelper til med lekser og vanner plantene. Jeg mater hunden og handler dagligvarer. Jeg går på kino med familien min. Jeg tar lange, varme dusjer. Jeg tilbringer tid med mannen min. Utenfra ser det ut til at jeg lever livet mitt igjen.

Men jeg er forandret for alltid.

De samme hverdagslige oppgavene jeg bruker til å hate, fullfører jeg nå lykkelig. Jeg pleide å være for sliten til å vanne plantene og leke med barna. Jeg pleide å være for kvalm til å lage mat. Jeg pleide å ha for vondt til å presse vakuumet. Jeg pleide å ta lunke dusjer fordi det varme vannet gjorde meg svimmel og stående så lenge brukte all min energi. Jeg pleide ikke å tenke klart nok til å kunne hjelpe til med lekser. Jeg pleide å være for utsatt for bakterier for å kunne gå til butikken eller på kino. Jeg pleide å være et skall av hvem jeg var og hvem jeg er nå, bare eksisterte til jeg kunne leve igjen.

Og jeg lever. Jeg venter ikke lenger i vingene, og håper noe vil skje for å forandre livet mitt til det bedre. Jeg jobber aktivt med endring. Jeg har sluttet å være redd for fiasko og innså at fiasko bare skjer når du velger å ikke prøve.

Jeg prøvde å gå videre, for å være kjent for andre ting. Jeg vil ikke bli kjent som kvinnen som hadde kreft. Jeg vil ikke at et rosa bånd skal følge meg rundt og at andre skal synes synd på meg, at andre skal tro at jeg er sterk og modig bare fordi jeg overlevde. Jeg vil ikke at tankene og verden skal bli fortært et øyeblikk i livet mitt. Jeg vil ikke være redd lenger.

Jeg vil bli kjent som en flott mor og en fantastisk kone. Jeg vil bli kjent som en god venn. Jeg vil bli kjent som kvinnen som fikk et fremmed smil. Jeg vil være morsom, ha det gøy og gjøre denne verden litt bedre. Jeg vil glemme at jeg noen gang har hatt det.

Men så mye som jeg vil late som om det aldri skjedde, skjønner jeg at jeg må snakke om det. Jeg må være åpen og ærlig, rå og ufiltrert. Ikke bare for at jeg skal kunne helbrede, men for andre som går denne veien eller vil i fremtiden - for at de skal kunne vite hva som virkelig ligger foran oss.

Det er mange ressurser å gå gjennom for data om brystkreft. Men ingen av dem snakker om frykten, usikkerheten eller smerten. De snakker ikke om å fortelle barna, ektefellen, foreldrene og familien at du har kreft. De forklarer ikke hvordan det er å få folk til å se på deg med en blanding av medlidenhet og frykt. De advarer deg ikke om at andre vil stille deg en million spørsmål, slik at de kan si til seg selv at dette aldri vil skje med dem mens du lar deg føle at dette var din feil, du gjorde dette mot deg selv.

Jeg vil ikke være kreftsjicke, men jeg er det. Jeg vil ikke at frykten skal ligge i tankene mine, men det er det. Jeg vil ikke at døtrene mine skal huske håret mitt som falt ut av den skrøpelige kroppen min, men de vil gjøre det. Jeg vil ikke snakke om kreft, men jeg må. Fordi det å late som om det ikke skjedde, kommer ikke til å hjelpe noen.

Jeg er Gina og jeg hadde brystkreft.