April 2015: Måneden Brystkreft forandret livet mitt
Du bruker tjueårene, og hvert år før det, tror du at du er uovervinnelig. Det er til året en av dine beste fyrvenner blir slått og drept av en beruset sjåfør som krysser gaten og vennen din mister søsteren i en husbrann. Så slår den harde virkeligheten om at det er en slutt på denne tingen som heter liv inn, og den venter ikke nødvendigvis til du treffer åtti.
Du bruker de neste ti årene på å prøve å unngå en gal katastrofe du kan tenke deg. Du slutter å dykke gjennom bølger i havet eller kjøre i nærheten av biler som ujevnt svinger på veien. Og så skjer det. For meg var det april 2015. Jeg var utover elendig. Jeg jobbet på en jobb jeg hatet, pendlet to timer i en bil hver dag og mistet tålmodigheten min med barnet mitt hjemme. For å være ærlig, var det dager da jeg hatet livet mitt og ønsket at jeg kunne løpe bort til fjells og bare gjemme meg for det hele. Det jeg ikke skjønte er hvor verre det kan være.
Mens jeg lå i sengen en morgen og gruet meg til å stå opp, rullet jeg gjennom Facebook -feeden min og der var den, en kryptisk melding fra en gammel venn og jeg kjente det umiddelbart. Jeg skyndte meg ut av huset mitt så fort jeg kunne den morgenen for å ringe henne. Jeg husker den samtalen så tydelig hennes modige stemme, tårene mine og den fryktelige fargen blå huset hennes ved en feiltakelse nettopp hadde blitt malt. Ikke to uker senere ville min søsters svigerinne få samme diagnose, brystkreft.
Jeg hadde brukt det rosa armbåndet, støttet venner på brystkreftvandringer og sett sykdommen ta flere spesielle mennesker fra meg, men det virket på en eller annen måte abstrakt til det ikke var det. Inntil den angrep to jenter, to venner, som var mødre, koner og "unge", akkurat som meg.
Jeg kan huske at jeg lå i sengen en natt med mannen min, mens tårene rant nedover ansiktet mitt, følte meg helt hjelpeløs da jeg tenkte på barna til vennene mine som potensielt måtte vokse opp uten mødrene sine. Om at vennene mine ikke så barna vokse opp, pleide et knust bein, et knust hjerte, gråt av gledestårer ved eksamen, bryllup, til og med så de små ansiktene modne til voksne. Jeg innså at vi absolutt ikke hadde kontroll i denne verden om hvilke kort vi fikk utdelt og hvor lenge vi kunne være her. Jeg kunne prøve å unngå katastrofe hele livet for å få kroppen til å snu på meg og begynne å angripe seg selv. Så jeg lovet meg selv den kvelden, etter at jeg fikk mannen min til å love at han skulle finne en erstatning for meg hvis noe skulle skje, at jeg ville kontrollere tingene jeg kunne kontrollere.
I løpet av en uke hadde jeg en plan om å forlate jobben jeg hatet, å tilbringe mer tid med familien min og slutte å være den elendige gretten. Jeg sluttet å skynde smårollingen min overalt og lot ham målløst gå nedover gaten og samle steiner og lukte på hver blomst. Jeg sluttet å rulle øynene hver gang han spurte meg om å fortelle ham en historie om "da jeg var liten", og forpliktet ham gjerne og innså at han for hver historie lærte litt mer om det "virkelige" meg. Jeg holdt ham litt strammere hver kveld før sengetid, leste ham den ekstra boken og lot oss aldri gå i seng sint på hverandre.
Jeg sto der mens vennene mine kjempet, fryktløst kjempet for alt jeg hadde tatt for gitt. Jeg støttet dem hvert trinn på veien på alle måter jeg visste hvordan. Jeg sendte kort, tekster, måltider og behagelige klær. Jeg forlot telefonsvarer, malte neglene mine blå i flere måneder (den ene var antirosa) og lyttet når jeg fikk sjansen. Til slutt klarte en det, og en gjorde det ikke.
Det er ikke en dag som jeg ikke tenker på henne, spesielt når jeg er rundt sønnen min. Og når jeg er i ferd med å miste det, tenker jeg på henne og hva hun ville ha gitt for å ha kjempet en til tid med guttene hennes om å ta på seg bukser eller pusse tennene, og jeg trekker pusten dypt og prøver å bare la det være gå.
Til minne om Candice Benuck.
Har du en historie om hvordan brystkreft har påvirket livet ditt som forelder? Vi vil høre det! Bli med på vårOktober Brystkreftens bevissthetssamtale og del historien din i dag.